Øyene


Hovedøya

1: Ruiner av klosteret fra 1147
2: Steinbrudd fra ca.1200-tallet
3: Rester av skipsverft fra 1640
4: Vestre store krutthus, 1820-årene
5: Kommandantbolig fra 1800-tallet
6: Lavetthus fra 1840-årene
7: Karantenestasjon fra 1872
8: Folkebadet fra 1914
9: Godt utsiktspunkt mot Oslo

Kloster –Skipsbyggeri – Karantenestasjon – Steinbrudd – Militærområde – Folkebad

- Opprinnelige navn hofudøya (høydeøya)
- 469 mål stort
- Var klostergods til 1532
- Ble kjøpt av Oslo kommune i 1952for kr. 4 mill.
- Flere båtforeninger, den eldste er Revierhavnens båtforening fra 1905
- Stor badestrand på sørvestre side
- Har sommerkafeteria.

Allere når du går i land på Hovedøya, møter historien deg –du går i land på ”munkebryggen”. Dette er nemlig Oslofjordens mest historierike øy, her har de fleste sekler avtegnet sine årringer. Årringer som ligger og venter på å bli oppdaget…

KLOSTERET
Hovedøyas mest kjente attraksjon er ruinene etter cistersienserklosteret bortenfor kafeen. Det store anlegget ble påbegynt år 1147, da abbed Philippus en maidag kom hit med 12 munker og noen lekbrødre.

Oppgang og rikdom
Det lå fra før en liten 50 år gammel toskipet kirke på området, og cistersienserne bygde klosteret utfra denne. Munkeordenen på Hovedøya ble etter hvert meget velhavende, og eide bla. gårdene Frogner, Bygdøy, Bogstad og Ullern.

Nedgang og ruiner
I 1532 ble klosteret brent og revet av høvedsmann Gyldenstierne på Akershus, og stein fra klosteret ble brukt til påbygging av Akerhus festning. Kristianias formannskap vurderte i 1903 å få gjennoppbygget klosteret på Hovedøya, men planene bøe skrinlagt. Ta en oppdagelsesferd rundt om i ruinene, inkludert en tur opp i tårnet. Sørvest for klosteranlegget er det mulig å lete opp den gamle ”priorboligen”, stedet for matutdeling i uår og trange tider. I skogen ned mot stranda finnes rester av munkenes karpedam.

STEINBRUDD
Under arbeidet i 1633 med å bygge om Romeriksfløyen på Akershus festning, gikk man tom for klosterstein. Løsningen ble å bryte stein i stor stil på Hoveøya, og frakte dem over til festningen.

God kvalitet
Denne virksomheten fortsatte, siden Hovedøyas stein var god og rett å bygge med, og så vel Christiania Tugthus som Det Kongelige Slott ble bygget med stein fra Hovedøya.

Verneverdig steinbrudd
I alt er det funnet 12 større steinbrudd på øya, og alle er verneverdige. De aller eldste er trolig fra middelalderens store byggeperiode rundt 1200-tallet.

Følg gamle stier
Det er ikke alltid like lett å få øye på disse opp til ca. 800 gamle steinbruddene. Et godt råd kan være å følge gamle tråkk og stier, og bruke øynene aktivt mens du går. Se ette tydelige og skarpe ”innhugg” i fjellet.

Et tips
Ved stien bak ”båtforeningsbukta” er det et tydelig innskåret steinbrudd på høyre hånd. Men finner du noen av de andre steinbruddene? Uansett vil leteturen gi deg en fin innsikt i øyas geografi.

SKIPSVERFT
Et av hovedøyas minst kjente historiske minner, er restene etter det 350 år gamle skipsverftet i ”båtforeningsbukta”. det er lett å finne hvis du vet hvor du skal lete.

Steinformasjon
Gå fra Munkebryggen og langs Revierhavnas Båtforenings inngjerde område ned til bukta. Rett ved en trafokiosk ligger en brygge. Der er det mulig å se en steinformasjon som ved ekstra lav vannstand stikker opp av vannet. Det er restene av beddingsystemet til det skipsverftet som vle anlagt her i 1640-årene under ledelse av den engelske båtbyggeren Jan Robbin.

Stort verft
Etter datidens mål, var det et imponerende stort verft. Her ble det blant annet bygget noen av de største skipene i datidens dansk-norske flåte.

Det første det største
Det største skipet som ble bygget her ble også det største: orlogsskipet Hannibal, som hadde hele 60 kanoner om bord!

MILITÆRE RESTER
Hovedøya ble tidlig militært område som fremskutt del av Christianias forsvar. Men etter 2. verdenskrig var den kun militære minner tilbake.

Hus for krutt og lavetter
I 1820-årene ble det bygget fire krutthus på Hoveøya, og alle står fortsatt. Det store vestre ruver stolt ytterst mot fjorden med sine kanoner. Lavetthuset ved Munkebryggen fra 1840-årene er av Norges største bindingsverkhus.

Kommandantens ledning
Inne på øya hadde kommandanten på ’akerhus festning sin sommerbolig. Veien til kommandantboligen er skiltet. Let samtidig opp den rare sementledningen bak huset. er den fra krigens dager? Da holdt nemlig tyskerne til på øya.

KARANTENESTASJONEN
Anløp av skip med smittsomme sykdommer om bord, betød fare for Christianias helse. Derfor hadde byen behov for en karantenestasjon ved innseilinga. Den ble i 1771 foreslått bygget på Hovedøya, men først 101 år senere ble ”Hovedøens Lazareth” opprettet som et avsidesliggende anlegg med egen brygge. Det ble nedlagt i 1931, og virksomheten flyttet til Ullevål sykehus. et minne finnes i navnet på den gamle fiskeplassen Lasarettet ve Sandtangen.

Vanskelig tilgjengelig
Å finne ”Hovedøen Lazareth” krever klarting og leting. Men følger du delvis gjengrodde stier, finner du helt ytterst på sørøstsiden av Hovedøya rester etter en flott brygge med kraftige fortøyningsbøyler. Brygga sees også godt fra fergene. I buskaset bak er det bygningsrester.

FOLKEBAD
Christiania åpnet det første offentlige badet på Tjuvholmen i 1840. Det ble godt besøkt, og i årene fram mot århundreskifte ble det nær byen anlagt stadig flere herre- og damebad, godt adskilt.

Fortrengt
Da ny havn- og veianlegg fortrengte badene, måtte de flyttes. Derfor kom det i 1914 flotte badeanlegg på sørsida av Hovedøya, med herre- og damebad rett ved siden av hverandre – så frigjort var Kristianias befolkning blitt. Badeanleggene ved Hovedøya ble raskt populære. Det første året var besøket hele 120.000, og i 1936 var besøkstallet fordoblet.

Helsefare
Forurenset Oslofjordvann gjorde at Hovedøybadene ble stengt i 1951, og anlegget stort sett fjernet. Da hadde 8 millioner badende benyttet tilbudet. Let etter murrester av så vel herre- som damebadet langs badestranda på sørsida.


GRESSHOLMEN, HEGGHOLMEN OG RAMBERGØYA

 

1: Industribebyggelse fra 1800-tallet
2: Malingfabrikk fra ca. 1900
3: Gammel hustuft
4: Hovedflyplass fra 1927
5: Kanonstillinger fra krigens dager
6: Skytebane fra 1864

Skytebane – Såpekokeri – Malingfabrikk – Hovedflyplass – Kanonstillinger

- Til sammen 378 mål.
- Statlig ved reformasjonen i 1573.
- Gressholmen og Rambergøya. kjøpt av Oslo kommune i ’70-åra.
- Sundene gjenfylt i vårt århundre.
- Øyenes mest omfatene kro/kafe.
- Fyr med fyrvokterbolig fra 1875

Her var det opprinnelig tre øyer. Dagens båtslipp var egentlig draskinner på Norge første
hovedflyplass. Trekkfuglenes viktigste hvilebukt var lenge skytebane, og fortsatt står det her et komplett lite industrisamfunn med jernbanespor.

INDUSTRI
en gang var Heggholmen et eget industrisamfunn i miniatyr. Siste produksjonsdag i 1965, men alle deler er fortsatt intakt.

Såpekokeri
Da naboene til Lilleborg Fabrikker på Sandaker i Christiania på 1800-tallet klaget over vond lukt fra såpekokeriet, ble produksjonen flyttet til Heggholmen. Her ble det bygget et nytt anlegg i rød teglstein. Fabrikkarbeiderboligen kan beskues; et vakkert gult svalgangshus i to etasjer. Et lite hus like ved rommet industrisamfunnets spisesal og skolestue. Rett bortenfor bodde fabrikkens funksjonær og disponent i egne hus, bla. i en staselig sveitservilla. Disse klassedelte industriboligene er nå private feriesteder.

Malingfabrikk
På begynnelsen av 1900-tallet bygget Christiania Dampoljemølle en maling- og lakkfabrikk på Heggholmen, et anlegg som inkluderte en liten smalsporet jernbane med egen dreiskive. Verken fabrikk eller jernbane er lenger i drift, men sporene ligger der.

Andre rester
Rett ved Heggholmsundet finnes gamle tufter i buskasene. Undre deg gjerne over hva som han ha stått her: En av Heggholmens fiskeplasser, en fabrikkarbeiderbolig, eller kanskje det gamle såpekokeriet?

FLYPLASSEN
Etter lang flyplassdebatt, seiret ideen om sjøfly i 1927, og Norges første hovedflyplass ble anlagt på Gressholmen, i bukta ved Heggholmen. For å frakte flyene inn i de store hangarene, ble det lagt en skinnegående trallebane opp fra havna.

Vinterstengt
Om vinteren var sjøflyhavna stengt, noe som ikke holdt i det lange løp. Utover mot 1940-årene tapte Gressholmen Flyhavn sin posisjon, og landflyene overtok. Men da tyskerne okkuperte Norge, ble flyplassen tatt i bruk som vedlikeholdsverksted for tyske sjøfly.

Kanonstillingene
Denne virksomheten trengte beskyttelse, og det ble anlagt to kanonstillinger på høyden bak ”flyplass-bukta”. Kanonfundamentene ligger der fortsatt og minner oss om en spent tid. Men i 1952 var det slutt; Gressholmen sjøflyhavn ble nedlagt, og virksomheten flytte til Snarøya. Trallebanen og hangaren har blitt båtlager.

SKYTTERNE KOMMER
Christianiafjordens øyer var jaktområder for 1800-tallets kondisjonerte. Er kan hende gressholmens mange villkaniner etterkommere av de småvilt kong Oscar II fikk sat ut som jaktmål?
Allerede i 1864 ble Gressholmen funnet velegnet til skytetrening for Christiania borgere, og den første skytebanen ble anlagt her. De fjerneste mål ble lagt til Rambergøya – man skjøt altså tvers over sundet. Men synet på naturen har heldigvis endret seg; den tidligere skytebanen er nå totalfredet rasteplass under fugletrekksesongen! Standplassene forfalt stadig mer, og ble fjernet i 1995.


LANGØYENE

1: Rester av sementfabrikken fra 1814
2: Sementfabrikkens møllestein
3: Tufter etter arbeiderboliger
4: Elegant Svungen brygge
5: Srekning for solid oppbygning av vei
6: Søppel og vrakrester fra 1902?
7: Steinbrudd fra 1100-tallet

Steinbrudd - Sementfabrikk - Turistparadis - Søppelfylling

- 320 mål, kjøpt av Kristiania i 1902
- Ligger i Nesodden kommune
- To øyer (Nordre og Søndre Langøy) fram til gjennfyllingen i 1904.
- Det sies at middelaldermunker hadde krydderhager på øyene
- Naturistbading på sørøstsiden
- Kioskdrift med sitteplasser ute
- Teltovernatting

På Langøyene besøker du et 100 år gammelt ferieområde for finere sommergjester. Men vit at du også går i land ved siden av et steinbrudd fra middelalderen, spiser ved restene av Norges første sementfabrikk, og bader på en søppelplass anlagt mellom to skipskirkegårder!

STEINBRUDDENE
Når du går i land på Langøyene. så ta en titt på de to store innhoggene til venstre for brygga.

Tydelige innhogg
Det største og tydeligste er rett ved gangveien, det andre finner du i krattet hvis du følger stien videre til venstre ned mot sjøen igjen. Du vil se tydelige rette vegger og åpent hogg inn i fjellet – omtrent som en kommode uten skuff. Det er gamle spor fra den gang det brutt fjell her – muligens allerede på middelalderen, rundt år 1100. I Oslo var det på den tiden økende byggevirksomhet – kloster og kirkebygg skulle reises. Og særlig dugde stein fra Søndre Langøy godt for datidens bruddmetoder; fjellet her glipper lett i rette skjær og gir rette steinstykker.

Vekselbruk
Når steinen ikke slapp lenger, gikk man til neste steinbrudd, for så å vende tilbake til første stedet etter noen år. Frostsprengninger hadde da gjort det mulig å bryte mer. Skyldes de to bruddstedene på Søndre Langøy et slik middelaldersk vekselbruk?

SEMENTFABRIKKEN
I 1814 ble Norges første sementfabrikk anlagt på Nordre Langøy av Oslo Ladegårds daværende eier Hans Konow. Det finnes i dag få rester etter selve fabrikken, og angivelig vet ingen nøyaktig hvor den lå. Men går du forbi teltplassen og ut på vestsida av øya, vil du finne en mulig rest av fundamentet. Enkelte gamle kart har avmerket ”Cementfabrik” der.

Møllesteiner
Sikkert er det imidlertid at fabrikken fikk kalkstein skipet over fra Malmøya, for så å male steinen i en stor kalkmølle. Til dette ble det brukt store møllestein ofg disse er lette å finne. På uteplassen ved kiosken ligger nemlig to av de store møllesteinene fra sementfabrikken .

45 familier
Sementfabrikken ble bare drevet i 20 år, men ga i den tiden rikelig med beskjeftigelse til en stor arbeidsstokk. På det meste bodde det 45 arbeiderfamilier på Nordre Langøy, med bla. egen skole på toppen av øya. Skolebygningen ble senere kafe, men brant i nyere tid. Ingen av sementarbeidernes hus står i dag., men skråningen nord for den store gress-sletta rommer mange 150 år gamle minner; hustufter, trapper og støttemurer fra sementarbeidernes lille samfunn.

Ny æra
I 1860 ble sementfabrikken nedlagt, og kun oppsynsmannen med kone og sju barn ble tilbake som fastboende. Men noen tiår etter tok sommerturister fra Kristiania i bruk de to Langøyene.

TURISTENE KOMMER
Mot slutten av forrige århundre ble det populært for Kristianias borgerskap å feriere på de to Langøyene. De slo seg til i de tomme arbeiderboligene, hvorav noen fikk påbygget glassveranda for å stå mer i stil med de ferierende og deres stand. På det meste i 1891 bodde det sommergjester i 15 av disse husene. Det ble også bygget nye sommerboliger, blant annet det lille hvite huset bortenfor dagens kiosk.

Brygger og veier
Nord på Nordre Langøya finner du en flott gammel steinbrygge med nette trinn og elegante linjer. Ytterst langs hele nordsiden av øya kan du lete opp restene av en oppbygget vei. Stammer dette fra sementfabrikkens tid, eller fra den påfølgende turistperioden…?

SØPPELFYLLING
Rundt århundreskifte løste Kristiania kommune sitt søppelproblem på en måte som neppe ville fått noen miljøpris i dag; Det grunne sundet mellom de to Langøyene skulle bli hovedfyllplass. Kristiania kjøpte øyene i 1902, og senket skipsvrak på begge sider av sundet for å demme opp mellom øyene. Søppeloppfyllinga begynte i 1904 og varte til 1949. I 1910 ble det anlagt et eget utskipningsanlegg for avfall i Lohavna.

Fæl stank
På Sjursøya tvers over fjorden, lå barndomshjemmet til Johan Borgen. I boka ”Barndommens rike” beskriver han utfyllinga slik: ” Det lange tog av mudderprammer, tregt buksert på lang rekke med kurs for Langøyene, der byens søppel ble losset og grodde opp til nytt land, langsomt, langsomt. På hetedager kunne vi kjenne odøren.”

Jernskrap
Fyllinga kan i dag sees kun som den store gress-sletta midt på Langøyene. Men den nordre stranda er overgrodd med ilanddrevet skrot og jernskrap. Er det kanskje rester fra den 90 år gamle skipskirkegården, ispedd gammelt påfylt søppel…?



LINDØYA - BLEIKØYA - NAKHOLMEN

Gammel begyggelse - 600 hytter - Fastsatte hyttefarger

Indre oslofjord rommer tre lokaleøysamfunn dersesongpendlerne har generasjonslange sterke sommerrøtter. Å ha hytte her er nemlig langt mer en å ha hytte her.Men den historiske bakgrunnen for de rundt 600 hyttene er ulovlig hyttebygging rundt århundreskiftet.

Utover 1800-tallett fikk stadig flere av Christianias kondisjonerte landsted på øyene. Tidlig i vårt århundre fikk de så selskap av de lavere klassene; stadig flere småbåteiere begynte å slå seg til på øyene for sommeren. Disse ble kalt ”landliggerne” og deres telt- og festliv ga grunn til mange og dårlige rykter.

ULOVLIGE HYTTER
Snart begynte de fattige landliggerne å sette opp ulovlige planke- og kasseskur, og etter utallige henvendelser ble så denne hyttebygging legalisert i 1922. Denne resulterte i rundt 300 hytter på Lindøya. 200 på Nakholmen og 100 på Bleikøya.

BESTEMTE FARGER
Midt på 1930-tallet bestemte Selskabet for Oslo Byes Vel hvilke farger som skulle være tillatt på disse øyhyttene. Alternativet var gult, rødt og grønt, kantet med hvit. Fargeutvalget dominerer fortsatt.


LINDØYA
Har navnet etter øyas dominerende treslag. På Lindøya er det eget velhus og rikt sosialt liv. Øya rommer et gammelt skytterområde, et empirehus fra 1700-tallet og kong Oscar II’s jakthytte. Men mest interessant er nok proffersor Christopher Hansteens flotte meredianmerke fra første halvdel av 1800-tallet. Det står rett opp for Lindøyas østre brygge, og medvirker til å fastslå Oslo geografiske posisjon


BLEIKØYA
Har navnet etter det norrøne ordet bleikr, som betyr lys. Fra 1885 til 1926 var bleikøya tilholdssted for et kystsanatorium for tuberkuløse barn. Gården Bleikøya har vært drevet av samme familie siden 1721. Gårdsbygningene er meget godt bevarte. Det er også spor etter gamle steinbrudd på øya. Bleikøya har hatt fyrlykt på nordenden siden 1906.


NAKHOLMEN
Har navn etter det norrøne ordet nakki, som betyr høyde. Vinteren 1761 ga Nakholmen skjul for Carl 12’s soldater. Det var gartneri på øya fra 1850-årene. Eldste landsted fra 1865 ligger inngjerdet på den sørlige odden, der steinkjeller og hagerester vitner om 1800-tallets ferieliv.

KILDE: Leif Gjerland's hefte om Oslo-øyene, utgitt av Park & Idrettsvesen i 1996